mandag 15. juni 2009

Nei til mannlige fødsler!

illustrasjonsfoto: stjålet fra en eller annen på internettet!

En skrivesperre sitter tydeligvis ikke i så lenge, og for at alle skal skjønne min noget komplekse hjerne så kommer det nå et langt sprang når det gjelder emne. For de som ikke har hatt gleden av å bli forelder ennå, må jeg advare mot sterke utsagn i denne teksten:-)

Det er en ting som jeg har gått og lurt på lenge, og det er hvem faen var det som kom på den geniale ideen om at også far skulle være med å føde?

En ting kan jeg si, at hadde jeg fått tak i vedkommende så skulle han fått høre denne historien i uredigert versjon.

La meg aller først gjøre det helt klart at det største som har hendt meg i livet er mine to nydelige døtre, bare så vi legger den ballen død. Det jeg er opptatt av er som nevnt hvorfor i svarte hete hælvete, måtte jeg sitte på orkesterplass å bivåne "ankomsten" deres?

Året er 1991, og jeg er en lykkelig innehaver av en Virago 970cc. Noe som for øvrig egentlig ikke har noe med historien å gjøre, bortsett fra at det var den som ble brukt til apoteket for å kjøpe "Blue-stick", eller hva det nå heter. Graviditetstest da, for faen!

Jeg har blitt litt flinkere til å "kill my darlings", som vil si å ikke bruke mer ord enn det som er nødvendig. Da blir kortversjonen: Urin, rosa, gravid, ni måneder og dagen er her...

Det er lørdag den 8. februar, og året er 1992. Jeg spør den snart sprekkferdige og vordende mor, om det er greit at jeg tar en tur ut med gutta? - Jada, det går jo helt brillefint det er jo ca. 14 dager til termin. Ha!

Som sagt så gjort og etter et litt roligere forspiel enn vanlig, havner vi på diskoteket "Second Floor" (tror det het det fordi det lå i annen etasje)

Jeg svinger meg bort i baren for å bestille et par øl, og formen er i det hele tatt i ferd med å bli lun og fin.

Men min "halvsamiske" intuisjon, som jeg forøvrig har nedarvet fra min mor, ga meg en litt uggen følelse om at noe var på gang.
Min antagelse ble raskt bekreftet. I blindsonen min så jeg at Guri Anne, som i tillegg til å være bartender på diskoteket, også var sjefen til Monika i Hamar Barnehagen, slengte på telefonen og grep etter jakka si...

Hun fikk raskt rekognosert seg frem til meg i lokalet, og jeg måtte om noe motvillig kvitte meg med to øl. Nå var nemlig fødselen etter sigende i gang.

Når jeg sitter her med fasiten i hånd, så kan jeg vel si at det ikke er 100 % sikkert at jeg hadde agert like raskt og på samme måte i dag. For nå fulgte 24 timer, som Jack Bauer hadde fått skikkelig trøbbel med å gjennomføre.

Etter en kjapp tur på sjukehuset, ble jeg permittert fordi det i følge jordmor ikke var noe særlig til åpning.
Dermed gikk turen ned i Kornsilovegen, der en vordende mormor og Kai traktet kaffe til den store gullmedaljen. Det var nok ikke det at jeg var så beruset. Saken var nok mer den, at det hadde begynt å sige inn at jeg snart skulle få mitt eget private lille barn, som Bergersen ville ha uttrykt det...

Så følger timer med uttallige falske uttrykninger og tur, tur-retur Hamar sjukehus i ett rivende renn. Natt blir til morgen, morgen blir til dag, og dag blir til kveld.
Det er nå snart ett døgn siden den "falske" alarmen gikk som kostet meg to halvlitere:-)


Nå hadde jeg god trening på å "døgne", men dette var noe helt annet. Nå var det adrenalinet som holdt "bakrusen" i sjakk. Om noe heter å gå på autopilot, så var det nok det jeg gjorde denne kvelden, som var blitt til den 9. februar.

Så begynner de lengste og mest traumatiske timene i mitt liv, og selv om resultatet ble fantasisk skulle jeg gjerne vært timene fra 21.00 til 00.01, for uten...

Her vimser en livredd 21-åring rundt som en "speedfrik", og ser på at kjæresten har smerter som nok hadde sendt han i koma.

Det er smertehyl, som kun avbrytes av korte pauser med tung pusting. Minuttene snirkler seg av gårde, og selvfølgelig har de satt inn en klokke med forsterket tikking for hvert sekund, på det rommet man ligger og venter...

Med ujevne mellomrom kommer jordmoren inn på rommet, for å kjenne om hvordan utviklingen går i forhold til "åpning". Med den største selvfølgelighet kjører hun de skrukne nevene sine under dyna, og jeg husker min assosiasjon til serien Dyrlegen som gikk på NRK i gamle dager.

Jeg måtte faktisk prøve å se det humoristiske i situasjonen, for sannheten er den at større pyse enn undertegnede har nok ikke vært innenfor veggene på Hamar Sjukehus, ever!

Av en eller annen grunn har jeg nemlig ikke noe særlig til overs for blod. For å trekke det litt lenger og være helt ærlig, så besvimer jeg både ved synet av eget og andres blod... Så det å ta en blodprøve har nesten vært for innleggelse å regne for meg.

Klokka blir 22.00, og det hyles og skrikes fra nesten alle rom som finnes på fødeavdelingen. Jeg tror det eneste rommet som ikke var i bruk til fødsler denne kvelden var TV-stua. Der tok jeg meg noen fem minutter, og prøvde å være eplekjekk som vanlig. Så når det kommer ei dame lett vraltende med en kul på magen, sier jeg kjekt - Dette går fint, du får nok i kveld du også.

- Neppe, jeg fikk klokka ni i dag tidlig, var svaret. Nå var heller ikke TV-stua noe godt sted å være lenger:-)

En halv time og 25 røde prince-sigaretter senere, er turen kommet til oss. Vi blir geleidet inn på ei "ordentlig" fødestue, siden vi er så unge og uerfarne. Nå er panikken i ferd med å innhente meg, og jeg vet ikke helt hva jeg føler. Men tar tak i meg selv og sier klart i fra til både jordmødre, hjelpepleiere og alle andre som vimser inn og ut av rommet, at jeg kommer til å besvime, mye!

De prøver å berolige meg med trøstende ord, som dette går fint, vi skal hjelpe deg osv... Jeg tror mor kan underskrive på at jeg fikk mer omsorg enn henne i timene som følger.

Jeg hyperventilerer, og må sitte i en brun stressless i hodeenden av senga. Aldri har jeg følt meg mer malplassert og hjelpesløs enn akkurat da. Tre sykepleiere er til en hver tid rundt meg med kalde kluter på panna og trøstende ord. Det kan virke som de har glemt mor, som nå er i det som kalles en "Parterre" eller noe slikt i bryteterminologien. (hun står på alle fire i senga og hvisker ikke for å si det sånn)

Så plutselig er rommet helt tomt for folk igjen. Det er bare Monika, meg og en den forbanna klokka med sekundviseren som sier TIKK, TIKK, TIKK og TIKK med en styrke på ca. 85 db. (det er ikke helt riktig at vi er alene, for i døra har de plassert den største og tjukkeste hjelpepleieren på huset. Hun har en jobb, og det er å sørge for at far ikke forlater fødestuen mens hovedlaget er ute og tar seg en kaffe)

Nå er dyre råd gode, og jeg må jo prøve å bidra her. At beina bærer meg har også noe med min halvblodsavstamming fra Nord å gjøre. Den hvite reinen og den hvite ørnen er nok med og løfter meg over gulvet.

Hva faen gjør jeg nå mon tro, for å lette smerten for hun som står på alle fire med ett utrykk i ansiktet som minnet om Rocky i den første filmen, der han roper på "ADRIAN".

Men hvordan gjør jeg det, jeg som bare er vant til å klovne?

Jo, når mor står på alle fire og griper etter lystgassmaska som henger bare cm. foran henne, rykker jeg den elegant unna som man gjør med katten og en tråd med et garnnøste i enden...

Er det ett smil jeg kan skimte dypt der inne i smertehælvete? Tvilsomt! (jeg må sikker høres ut som reinkarnasjonen av Lucifer, men jeg sverger på at det var sjokket over å være på helt feil sted til feil tid som styrte mine handlinger)

Etter dette noe halvhjertede forsøket på å bidra, finner jeg tilbake til min plass i skammekroken og den brune stresslessen og endelig er de hvite englene tilbake i rommet. Nå starter siste etappe, som uten tvil er den som gjør at jeg mener at mange menn ikke har noe i dette rom å gjøre...

Det pustes, peses, hyles (og tikkes). Da skjønner jeg også hva som menes med ut av kroppen-opplevelser. Det er akkurat som jeg sitter oppe i hjørnet og følger med på det som skjer i rommet, men kroppen min er ikke lenger en del av meg. Noe så grusomt, å ikke kunne bidra med så mye som ett trøstende ord, eller en kald klut på panna... (den var det jeg som fikk av de tre sykepleierne) Og jeg forstår aggresjonen fra den fødende, som i ren frustrasjon skrek ut - Er det han eller jeg som føder for faen!)

Nå skjønte de nok at det var på tide å skifte fokus over til mor, for der var det ikke mye progresjon i forhold til det som skulle skje. Det kunne virke som at det var en alt for liten åpning. (dette til tross for at alt egentlig burde ligge til rette for at dette skulle være plankekjøring:-)

Etter to timer er jordmor i ferd med å gi opp, for å gå over til glidelås. Mor er i ferd med å bli helt utkjørt, og co-piloten har heller ikke særlig mye å bidra med. Når mor begynner å bruke ord som ikke finnes i noen ordbok, og som jeg faktisk ikke trodde hun kunne, så må noe gjøres, og det fort!

-Vi prøver krakk, sier en fokusert og bestemt jordmor. Krakk? Hva i hælvete er en krakk? Jo det skal jeg fortelle dere. Det er en krakk uten sete, formet som en omvendt halv dassring... De løfter så den fødende ut av senga, og vi kan vel alle levende forestille oss hvordan det kjennes, når 3,6 kilo får hjelp av tyngdekraften ut av "sprotta"...

Men fortsatt er det ikke nok plass til at den lille kan få se dagens lys. De hvitkledde begynner også å bli slitne, av at den fødende nå har delvis hengt i armene deres i en drøy halvtime. - Far! -Du er nødt til å hjelpe til, roper jordmor, som nå ikke lenger er riktig så søt og hyggelig. Hæ? Jeg? Nå?

OK! Jeg biter tennene sammen, får igjen hjelp av mutterens usynlige venner, og kommer meg bort til krakken.
Jeg tar plass på høyre side, jordmor holder stand på venstre... - Hun sier med mild stemme at mor nå skal gjøre det samme som når hun har avføring...
Jeg har full forståelse for at dette var noe tåkete for mor. - Hun roper til meg, hva faen er det hun mener? - Drit på deg! Drit på deg, svarte undertegnede med fast stemme...

Sekunder senere spretter det et nurk ut og ned i det litt unormalt store bekkenet som står under krakken...

Smertene har nå sluppet taket hos mor, og hun spør meg med silkemyk stemme - Hva ble det?
Det var ikke så lett for meg å svare, for blikket var festet på den lille kroppen som fortsatt spant rundt i bekkenet under. - Gutt, jente, gutt, jente svarte jeg annenhver gang, etter som navlestrengen passerte i synsvinkelen. - Det ble ei jente, kunne jordmor sufflere, og vi fikk så mor tilbake opp i senga.

Det blir en litt merkelig stillhet i rommet. Kun snufsing og latter om hverandre fra en sjokkskadd 21-åring, er det som bryter stillheten. Mor har sovnet, og jeg smyger meg mot døra, og prøver å ikke legge merke til for mange detaljer i rommet. Det være seg fra A-Å...

Etter et par, tre eller fire sigaretter våger jeg meg tilbake til åstedet. Det er delvis ryddet, eller rettere sagt det meste er flyttet fra gulv til ei tralle.
Ansiktsfargen min har normalisert seg, og jeg er imponert over meg selv, og at jeg ikke har besvimt så mye og lenge under denne traumatiske kvelden.

Men så trer den tidligere nevnte "dørvakta" ut i lyset, og på vei ut med tralla stopper hun meg, og henleder oppmerksomheten min til det som ligger der - Se her er morkaka, er den ikke fin?, sier hun med stolthet i stemmen...
Da kommer de hvite prikkene fort, og jeg tar en dånings med hel skru... Hun gjorde det sikkert i beste mening. Men hvorfor? Hva i hælvete er fint med ei morkake? På ultralyd i svart/hvitt, ja! Men live i farger, NOT!

Nå er jeg helt utkjørt, etter å ha gjennopplevd denne traumatiske kvelden. Og selv om resultatet ble fantastisk, så kunne jeg lett ha kommet inn og tatt sjarmøretappen med å plassere flagget på bordet ved mor, og sagt vel blåst!
Men nei, jeg ble tvunget til å delta i alle akter på dette absurde "teater". Jeg hadde ingen rolle, men var heller en belasting i forhold til den stramme bemanningen i det norske helsevesen.

Men det driter jo den i som innførte denne "loven" , om at alle menn skal være med på fødsler... Jeg mener at det faktisk er blitt viktigere at man deltar på selve nedkomsten, enn at man faktisk er far til barnet.-)
Blogglisten

10 kommentarer:

  1. Jeg dævver av latter! Kule deg utføre en dånings med skru skulle jeg gjerne ha sett :)

    SvarSlett
  2. AHAHA...klarer ikke helt å slutte å gapskratte!!!
    Er spent på oppfølgeren......

    SvarSlett
  3. Helt UTROLIG, Remo!!! Ler og griner om hverandre... Du burde helt seriøst skrive bok!

    SvarSlett
  4. Tja, kanskje blir det ei bok med åra! Tror ikke det skulle bli noe problem å fylle noen sider Cec:-)

    SvarSlett
  5. Takk til Lars Jacobsen som reddet denne litt skumle dagen på jobb. Utrolig bra skildring Remo!

    SvarSlett
  6. Så konklusjonen her er altså at Maiken skylder deg 2 halvlitere..

    SvarSlett
  7. Det er helt korrekt, Joakim:-)

    SvarSlett
  8. Synd jeg ikke kan erindre at det var akkurat det, Anonym:-) Men på dagen 22 år etter så kan selv jeg dra på smilebåndet av den "traumatiske" opplevelsen! Resultatet er jeg imidlertid kjempefornøyd med:-)

    SvarSlett